Vindturbiner til havs, plassert i søndre del av Nordsjøen, kan erstatte all norsk gasseksport til Europa. Med 14000 vindturbiner, hver på 10 MW, trenger vi et areal på 140 X 140 km. All vår nåværende vannkraftproduksjon tilsvarer vindturbiner i et areal på 70 X 70 km. Kabelveien til Tyskland er kort. Norsk offshoreindustri har stor kompetanse på bygging og transport av understell. Bygging og montering av store serier får prisen ned og kan gi arbeidsplasser langs kysten i mange år, behovet er enormt og eksportmulighetene store. I grunne havområder kan understellene stå på bunnen, i dype havområder må de forankres flytende. Equinor har de første havbaserte vindturbinene i drift utenfor Scotland. Erfaringene er positive. Norsk industri og norske forskningsmiljøer tror på havvind som en hovedløsning. Oppgaven blir å finne områder der vinden er god og en unngår viktige trekkveier for fugl.

På grunn av omfattende lobbyarbeid fra selskaper som vil bygge vindturbiner i noen av våre fineste naturområder, lokkemat til grunneiere og kommunestyrer om store inntekter, og fortellinger om at vi må ofre natur for ikke å få underskudd på kraft, har det lykkes utbyggerne å få mange tilhengere og tillatelser til store og naturødeleggende utbygginger. Hvem som skal betale fjerning av ødelagte vindturbiner hvis driftselskapet går konkurs, vet ingen. Blir det grunneieren?

Norge har kraftoverskudd. Med opprusting av gamle vannkraftverk og overføringslinjer, energiøkonomisering, varmepumper, bedre isolasjon, solenergi og bygging av energinøytrale hus, kan vi dekke vårt kraftbehov selv når våre biler og ferjer går på strøm. Strømkabler til utlandet gjør at mye kan eksporteres, og noe kan kjøpes tilbake når vannmagasinene går tørre. Prisene på vind- og solenergi går stadig nedover og er nå konkurransedyktige med kullkraft i Europa. Fast havvind er allerede konkurransedyktig på pris, flytende trolig innen 10 år. Gass fra Norge kan også bli utkonkurrert raskere enn norske myndigheter tror. Fortsatt statlig subsidiering av letevirksomhet på norsk sokkel er en risikosport som koster Norge mange milliarder kroner årlig.

Utenlandske interesser, som tyske byer, har kjøpt seg inn i norske vindturbin-prosjekter for å skaffe grønn energi uten å ødelegge sine egne nære naturområder. Det er ikke akseptabelt for oss som ønsker å bevare norsk natur for friluftsliv, beiteinteresser og biologisk mangfold. Vind- industriområdene preges av brede veier, stygge veiskjæringer og utfyllinger og store planerte områder rundt hver turbin. Skogen er fjernet, området blir goldt, opplevelsesverdiene er borte, og vindturbinene gir kraftig støy. Vindturbinene blir større, mer støyende og dreper flere fugler jo lengre vingene blir. Store fugler er mest utsatt. I de nyeste prosjektene når vingene en høyde på 250 m, og vingespissene beveger seg mye raskere enn fugler, flaggermus og insekter kan fly.

Heldigvis ser det ut til at Østfold fylkeskommune går imot nye vindturbinområder i Østfold. Vi trenger vår naturområder til rekreasjon og opplevelser. Halden kommune gikk imot vindprosjekter i kommunen for noen år siden, og vi regner med at det fortsatt er holdningen. I Miljøpartiet De Grønne regner vi med at det enkelte steder, i industriområder og langs større veier, kan være akseptabelt med noen vindturbiner, men dagens prosjekter har størrelser og antall som det er uhyre vanskelig å finne akseptable steder for på land. Med utviklingen av havbasert vindkraft er det også helt unødvendig å ofre verdifull natur.

Hans Jan Bjerkely, Miljøpartiet De Grønne i Halden.